Fortsatt god jul alle sammen:):)
Det er tredje juledag og jula er godt i gang- og forberedelsene for nyttårsfeiring er kanskje snart i gang. Her er det forberdelser til julen som er i fokus, men på avdelingen er det først "Secret friend" feiring. De skriver deltagernes navn på lapper- og så trekker hver og en sin hemmelige venn. De neste 14 dagene skal man gi en liten gave i ny og ne uten å røpe det til noen hvem som er din "secret". Kommende lørdag er den store dagen hvor alle skal få vite hemmiligheten. "Festen" skjer på jobb:):) - og alle skal ha en rød topp. Dette er sikkelig stort- og det er gøy å oppleve hvor engasjerte de er- vi skandinaviske blir revet med (men så er vi jo to blondiner også).
I går var vi på Meskel square på "Grand Fair Trade", stort marked som er nå rett før jul. Enormt med folk, så de handler til jul her også. Når vi kom ut var det en gutt som tok meg i handa og tok meg med til en som solgte kjeks, gotteri og sigaretter ( nesten som en vandrende Narvesen)- der pekte han på den største kjekspakka og så på meg med de nydelige øynene. Da har man ikke noe valg, har man vel? Plutselig kom det en liten gjeng med kompiser også- ja ja selgeren ble fornøyd og ungene ble fornøyde, og til meg vinka de:):)
Ha en riktig god søndag fortsatt.

God jul og godt nyttår til alle sammen.

Dette er hvordan Sheraton hotell har pyntet til jul. De feirer jul 7 januar her og har en annen tradisjon enn oss, men handelstand vil nok helst at de feirer på våres måte:):) Flere på jobb forteller at de har juletre som oss, selv om det ikke hører til deres skikk.

Håper alle får en fin julekveld i kveld.

Juleklem fra Gro

Her er det mating av hyener i Harar. De roper på hyenene hver kveld og mater dem, så blir de der til rundt midnatt. da går de opp i byen, og rydder gatene for rester/ søppel før de springer opp i fjellene/inn skogen i 5 tiden på morgenen.

Folk virket ikke redde, gikk bare forbi og på samme vei som hyenene kom. Men så lenge de får mat, er de fornøyde og ingen har blitt skadet av dem hittil.

Hei... Dette kommer litt i feil rekkefølge på bloggen, men sånn er det bare.
13-15 desember reiste vi på tur til Jijiga- reiste sammen med Lillian-Rose og Einar. Det var en lang kjøretur med masse nydelig natur- og desto nærmere vi kom Jijiga desto mer fargerike klær hadde kvinnene. Turen: Addis-Debre Zeyitt-Nazret-Awash- Asbe Tefari- Kulubi- Dire Dawa- Harar- Jijiga.
Vi overnattet begge nettene i Diri Dawa, for der var det et flott hotell med svømmebasseng. Bassenget var helt nydelig- ikke noe som er bedre enn morgenbad, måtte bare vekke vaktene først.
I Jijiga besøkte vi sykehuset. Der fikk vi omvisning på medisinsk og kirurgisk avd og operasjonsavd. De hadde to operasjonsstuer, 2 nesten nye anestesiapparater- men resten kunne nok trenge en sikkelig fornying. De var veldig plaget med infeksjoner etter operasjon, noe som kanskje ikke er så rart. Ellers var det lungebetennelse som var den hyppigste årsaken til innleggelse.
Einar vil jobbe for et samarbeid med sykehuset der - først og fremst bistå med operasjoner på brannskadde pasienter. Og av den grunn var det kjekt å se sykehuset og snakke med de som jobber der. Einar brenner også for å få startet en videreutdanning for sykepleiere i operasjon- og han vil gjerne tilby sykepleierene i Jijiga en slik utdannelse. Så Mildrid var den rette personen å ha med seg dit ned, siden hun blir en viktig del av en slik utdannelse- sammen med sykepleiere her og andre fra Norge.
Jeg var med som "tause Birgitte"- problemet er bare at jeg ikke helt klarer å være taus:):) Og jeg handlet stoffer- er veldig flink til å bruke penger.
Etter sykehus-besøket og shopping på marked-stoppet vi i Harar. Harar er en by med spennende historie og ganske ulik de andre byene. Der er det også mating av hyener, noe vi selvfølgelig måtte få med oss:)
Turen tilbake til Addis ble like fin, men var litt trøtt også og duppet av innimellom.
Torsdag var det duket for julespill ute i det fri- en koselig opplevelse. Fikk også smake på årets første pepperkaker og julegløgg. Og vi får med oss en bil tilbake som vi kan bruke- helt topp.
Fredag 18 des, Mildrid reiser hjem- 2 og 1/2 mnd er allerede gått. Det var rart å kjøre henne til flyplassen og se at hun dro og jeg ble igjen. Vi har delt kjøkken og bad- og plutselig ble jeg alene....
Vi har bil- og den må testes- derfor tar vi oss en tur på Bambis supermarked på kvelden. Der finner jeg skorper og nøkkelost- det blir jo nesten som knekkebrød og gulost:):)
Lørdag- jeg blir bedt om å flytte, og det helst samme dag. Så det er bare og begynne og pakke. Jeg skal flytte inn til Anna igjen, og det blir koselig- men tror nå at koreanerne ikke har helt kontroll: det er 4 gang jeg flytter på de 10 ukene jeg har vært her.
Olaug Irene reiser hjem på juleferie- nok en tur ut på flyplassen, men nå er også Anna med.
Lykke til med juleforberedelsene.... jeg har startet.... handlet noen gaver i dag, og handlet samtidig en pose med boller som ungene utenfor butikken fikk- En av guttene er en sikkelig luring, og en sikkelig "goding":)

På toppen var det godt med en hvil, før vi begynte på veien ned.

Alle sammen på toppen. Det var godt vi hadde 2 kg bananer, 15 appelsiner, 8 små loff og mye pålegg, knekkebrød, kjeks og sjokolade-vann og ca 20 små juicebokser:) Sekkene var mye lettere på veien ned:)

Vi hadde i utgangspunktet en guide, men det dukket stadig opp flere.....

Vi hadde karameller i lomma og de fikk bein å gå på:):)

Ryktet gikk foran oss- så når Mildrid møtte noen (hun var et godt stykke foran oss)- ropte de "karamella"- kommer bak sa hun og guiden:)

6 desember tok vi med oss niste i sekken og gikk på tur. Målet var til topps på "sukkertoppen", og det klarte vi til slutt. En flott tur i nydelig natur. Vi var heldig med været; sol og akkurat passe varmt, litt vind som var kjærkommen.

Her ser dere trafikken i Addis- ikke helt enkelt for ambulansebilen å komme frem.

Anna og jeg har fått ordnet med førerkortet og kan nå kjøre bil- og det humper og går. Det er ikke akkurat de samme trafikk-reglene her som hjemme, det kan virke som det ikke finnes noen av og til. Ja da mamma.. jeg skal kjøre forsiktig:):)

Hei. Dette er Betlehem- jenten med Gullian-Barries syndrom. Hun gjør stadig fremskritt. Ved siden av henne er en av sykepleierene på intensiv avdelingen. Betlehem er flyttet fra den avdelingen nå. Hun puster selv og trachèn er fjernet-dvs det røret hun har hatt i halsen. Det var veldig rart å høre stemmen hennes. Armene og bena beveger hun litt, men det er fortsatt en del igjen. Kari (Larsgård), Bjørg (Heimvik), Anna (Myklebust), og mamma og pappa-takk for støtten. Betlehem har fått god hjelp av bla dere. Er hun ikke nydlig?

Hei
Prøvde meg på å skrive et innlegg på bloggen i går, men den er blitt borte- ja ja sånn er det med internettet her- plutselig er det borte igjen. Nytt forsøk.
Celia har vært her og har allerede reist igjen. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk sagt ha det til henne og ønsket henne en god tur hjem- og selvfølgelig hilse til alle dere andre. Hun fikk det kanskje litt travelt- hørte rykter om at hun leita etter fotoapparatet- og lurer på om hun fant det.
Her skjer det litt av hvert. Olaug Irene og jeg var i Gondar og hentet en fransk pasient sist fredag. Han var der sammen med kona og var turist på 3 dagen da han falt ned fra en mur/festning og pådro seg en femurfractur og handleddsbrudd. Vi tok fly opp- et 18 seters fly som vi tok ut 3 seter for å få plass til båra. Ethiopias svar på ambulansefly!!!! Det blie litt av en tur- vi gikk to ganger gjennnom sikkerhetskontrollen med båra, rev opp en dør som var tapet igjen og stengt med stoler- med andre ord oppførte oss som 2 ekte blondiner. Men... vi kom oss av gårde, etter å ha stått på "flystripa og ventet på et passasjerfly som skulle lande og som hadde uspesifiserte problemer. Var litt bekymret akkurat da, hadde ikke så veldig lyst til å få med meg en kræsjlanding. Alt gikk heldigvis bra og brann- og ambulansebiler forsvant fra rullebanen igjen og vi tok av. En vakker tur oppover fikk vi, nydlig landskap nordover i Ethiopia.
På Gondar flyplass ventet en smertepåvirket franskmann- og vi sparte ikke på Petidinen. Han sov hele veien ned til Addis igjen og var fornøyd. Han ble på sykehuset her til lørdag, så var det på flyplassen for å få han videre til Paris. Luftambulansen fra Tyskland tok han med seg - men vi måtte vente 2 timer i en ambulanse som var varm som en badsstue- Alt går ikke helt på skinner her i Afrika:):) Endelig kom pas og kone seg inn i flyet og dro avsted, mens vi ble stående igjen med en koffert, noen oppgitte securitasvakter og en trøtt ambulansesjåfør- Tror de hadde mest lyst til å låse oss inne et sted og hive nøkkelen:)
Etter en slitsom fredag og lørdag- var det deilig med en rusletur i Addis søndag. Ingen mål for dagen annet enn å se seg litt rundt omkring, kose oss på cafe og bevege kroppen litt. Vi kjøpte en del boller i et bakeri og delte ut til gatebarn- noe som det ble jubel av.
Helene Toppstad er det noen av dere i Bergen som kjenner- ihvertfall Eline:) Helene har vært her i 2 uker og har tatt oss med rundt. Hun og familien bodde fast her fra 2003- 2005- og hun har gjort en fantastisk jobb her på to sykehus. For dere som kjenner henne så vet dere hvor flott et menneske hun er- det er bare å beundre. Hun reiser i morgen -det er veldig trist.
Vi var sammen med Helene og fikk en omvisning på Yekatitt- det er det sykehuset som Gravem og Eriksen har jobbet på i en del år. Brannskadeavsnittet og de 2 operasjonsstuene er veldig bra og fungerer godt utifra standarden som er her.
Alert er et annet sykehus som hun viste oss- og også her var det mye spennende å se. Jeg vil jo helst jobbe overalt- ikke så enkelt å få det til.
Samme dagen som vi var på Alert, tok vi turen til Beza. Det er et prosjekt som hjelper HIV/AIDS- smittede kvinner til å leve med sin sykdom på best mulig måte. De lager i tillegg smykker av kaffebønner- og selger til inntekt for prosjektet. Kvinnene har ofte barn, og de får undervisning i div fag ol.
Vår lille venninne på intensiven går det sakt, men sikkert fremover med. Hun får fortsatt hjelp til å puste deler av dagen, men er uten respiratoren ca 2 timer hver dag.
Ha en fin dag og god helg.

Og..dette gjorde vi...

Hvor er de norske???

Løpe-glade jenter

Hadde med karameller på jobb, fikk lue igjen. Ny modell for Annema og kjersti??

Hei
I 1959 dro herr og fru Hamlin til Ethiopia for å jobbe på et sykehus som gynokologer. De var pionerer i å operere kvinner med fistula problemer. Etter mange år med jobbing og ved å se det økende problemet startet de Addis Ababa Fistula hospital i 1974- spesielt for kvinner med skader etter fødsler. Dit dro vi onsdag etter lunsj. Et utrolig flott sykehus- til ethiopisk standard å være. Der opererer dem ca 1200 kvinner hvert år-Kvinnene kommer fra alle steder i landet, og mange har spart i 20 år for å få penger nok til reisen- behandlingen er gratis. Flere av dere har sikkert sett tv program om stedet- det har hatt og har fortsatt god publisitet- og dermed får de en del donasjoner som de er avhengig av. Det var ikke lov å ta bilder av pasientene- og dermed ble det litt vanskelig å ta bilder av stedet også- kanskje ved neste besøk.

Olaug Irene og jeg har i dag fungert som sherpaer. I dag var det duket for "Great Ethiopian run". MILDRID, Anna, Dorrit og Celia deltok. De hadde fått tak i deltager t-skjorte. Vi hadde vel i utgangspunktet tenkt til å delta alle sammen, men når det var utsolgt så ble det som det ble. Selv på svartebørsen var det ikke så mange igjen- vel det vet jeg jo ikke helt, men vi fikk først bare tilbud om 1. Mildrid var den mest ivrige- og det ble hun som fikk den opplevelsen denne gangen. Vet ikke helt om hun tåler det- litt dronning-takter her nå:):)
Det var et folkehav av grønne t-skorter. Helt utrolig. De hadde hatt en kjempeopplevelse de som løp- men skal si det var artig å være tilskuer også- og mye mer behagelig:):) Skal si at Ethioperene kan løpe- de bare svisjer forbi- hører nesten ikke at de kommer løpende. Noen kom i grupper og sang samtidig som de løp i takt med sangen- fikk nesten lyst til å danse litt der og da:):)
21 november feiret jeg mamma`s og Marius sin bursdag med shopping på marked. Får jammen brukt penger her også:)
Ha en fortsatt fin søndag alle sammen.

Er det noe rart man får lyst til å hjelpe:):)

Vakkert landskap i Ginchi

Lett å få venner:):)

Tanntrekkingen er i full gang

Litt av køen som ventet på oss

Hei
Lørdag morgen dro vi avgårde en gjeng med koreanere, tre ethiopere og to nordmenn. Turen gikk mot vest- 100 km fra Addis, til en landsby som heter Ginchi. En utrolig frodig og vakker plass-fint turterreng. En by med mange blide fjes.Vi dro dit med den mobile klinikken som de har her på MCM- teamet bestod av 4 leger, 2 tannleger, 4 sykepleiere og 20 andre medhjelpere. De koreanske legene og tannlegene kom hit fra Korea og er her en uke for dette.
I Ginchi innstallerte vi oss på landsbyens helsesenter- hvis vi kan kalle det det. Bygningen er ikke så ille, og med litt opprustning kan det bli svært så bra. Vi ordnet oss så godt vi kunne på enkelt vis. Legene fikk hver sin plass til å ta imot pasienter til konsultasjon- og gav dem resepter på de medisinene som var tilgjengelig i vårt mobile apotek, eller de ble henvist til å komme på sykehuset for å utredes videre eller behandles. Tannlegene fikk et rom der det var 2 senger, en krakk og to nattbord. Der var tilbudet enkel tannbehandling, dvs trekking av tenner eller sikkelig pussing. Mildrid og jeg ble satt til å hjelpe tannlegene. Mildrid tok seg av forundersøkelsene- og fikk forklaring av pas med hjelp av tolk. Jeg var inne hos tannlegene og prøvde så godt jeg kunne å assistere med de enkle midlene vi hadde tilgjengelig. Det var et hav av pasienter- og de fleste skulle trekke en tann eller to- dvs de trakk to dersom de var på samme side i munnen. Lokalbedøvelse fikk de, men den virker ikke spesielt godt dersom det er betennelse i området.....så dere kan jo tenke dere hvordan det av og til ble når tanna måtte ut og bedøvelsen ikke var god. Ei jente fikk tilsammen tre sprøyter, men likevel var det helt forferdelig. Hun måtte vi rett og slett holde med makt- ikke spesielt moro, men hva skulle vi gjøre? Tilsammen hadde vi 83 pas lørdag som fikk tannbehandling, det gikk på løpende bånd som dere skjønner.
Etterpå var del deilig med en kopp kaffe og middag på landsbyens hotell som hadde forholsvis høy standard- selv om det ikke var vann i toalettet og kun kaldt vann i en enkel stråle i dusjen. Men...tro det eller ei- den dusjen var deilig:):) Middag med 25 koreanere og 3 ethiopere og 2 nordmenn- ja det skal jeg si var litt av en opplevelse. Vi hadde en veldig artig kveld-:)
Søndag var det på`n igjen. Da flyttet vi klinikken til byens kirke- et sted hvor den koreanske misjonen bygger opp en kirke og skal bygge en skole. De har også startet med å dyrke jorda der og de hadde allerede tatt opp potetene.
Kirken var ikke ferdig ennå, men vi brukte plattingen til å organisere oss. Denne dagen var sengene byttet ut med bord- ja man bruker det man har. Vi rakk færre pas denne dagen- kun 56 stykker. Vet ikke hvor mange pas som ble behandlet alt i alt, men en del ble det nå.
Denne dagen skulle vi tilbake til Addis- så på et tidspunkt måtte vi stenge "dørene"- det var grusomt. De stod der igjen- en av kvinnene hadde en tumor på halsen, og vi bare dro.
Livets harde realiteter??!!!? Uansett føltes det veldig meningsfylt å være med på turen og jeg håper jeg får den muligheten igjen. En flott helg med mange flotte og noen triste opplevelser.

Til slutt: Etter at vi var i Lagano- for noen uker siden- har Mildrid kommet på at vi er "nurses burn care". Ideen kom fordi etter en helg med sol og bading, var vel alle mer eller mindre solbrente ( jeg så ikke ut- knall rød, men bare på flekker her og der- jaja). "Nurses burn care" skal støtte fattige barn til å få den behandlingen de trenger. Det er barn her på sykehuset som trenger mer behandling enn de har økonomi til- en del blir støttet fra sykehuset, resten blir fra organisasjoner. Alt koster desverre. Er det noen som ønsker å gi bort en liten gave til barn som trenger det her i Ethiopia, så har dere muligheten nå. Kontonummeret er 34805075467- Mildrid Sandvik- merk med nurses burn care. Jeg vil oppdatere her på bloggen hva pengene går til. Vi har allerede en jente som ligger trachestomert på intensiven som vi vil støtte- hun kom inn med diagnosen: Guillan Barres syndrom.

Ha en fin dag alle sammen.

Dr Lous fra USA er her og lærer bort sine ferdigheter- og da er alle kirurgene i Addis og ser på:) Han er nå reist tilbake og operasjonsstuene blir kanskje litt mindre folksomme.

Hei.
Først må jeg få gratulere min bror Kristian med gårsdagen- ringte flere ganger, men du var ikke å nå. Håper du hadde en fin dag- savnet bursdagskake her i Addis:) Så håper jeg at både Julie og Marthe er blitt bedre av svineinfluensaen. Her har de hørt om influensaen som herjer, men den er nok ikke kommet hit ennå- ihvertfall er det det jeg har hørt:)
Her har de egen kalender med 13 mnd. Året begynner 1 september og hver mnd har 30 dager, de resterende dagene blir en mnd for seg selv- mellom august og september- og er på 5 dager. Vi lever i år 2002- føler meg veldig ung:)- og klokka har også sin egen tid. Heldigvis for oss er det våres tid vi bruker på offentlige steder. Men... i dag skulle jeg gi en pas blod, automatisk kikket jeg på datostemplingen- der stod det best før 22/3-2002. Godt jeg hadde fått med meg historien om tiden.
Etter Merkato lørdag, ble det en søndag ute i det fri. Tok på oss gode sko og gikk oppe i fjellområdene rundt her. Skal ikke så veldig langt av gårde før man kommer ut på landligere plasser. Der fikk vi se utover byen- og den er stor. Mildrid mente også at hun så en hyene 20 m unna oss- så da snudde vi og løp for harde livet med en stein i hver hand. Kan hende det var noen som fikk seg en god latter- men bedre føre var!!!!
Nå er det middag- koreansk og spises med pinner:):)

Markedet Merkato. Afrikas største sies det. Ble bare dette bildet på første turen- følte det var tryggest å ha kamera i veska. Blide folk, det er lørdag og mange tygde på blader som kalles KATT- og det ga dem dagens rus.

Bildet er fra markedet Merkato. Det ble ikke så mange bildene der- var tryggest å ha kamera nede i veska:):)

Hei igjen.
En ny dag er gått over til kveld. Det er lørdag og dagen har bestått av halv arbeidsdag og resten fri. Vi hadde to akutte operasjoner i dag- dvs de kalles akutte, men skadene er ofte flere dager gamle, noen ganger uker. Etterpå hadde dr Marcin en enkel og grei forelesning for oss anestesisykepleiere. Marcin er anestesilege- opprinnelig fra Polen, men har de siste 5 årene jobbet i Toronto. Han har vært her en uke og har nok sett at det er et behov for utvikling innen anestesifaget- og han vil nok komme tilbake for en lengre periode senere. På sin sjarmerende væremåte tok han sine etiopiske kolleger med storm. Det var godt å få noen hit som bekreftet behovet for smertelindring, så får vi se hvor lenge det holder.
Etter vår koreanske lunsj gikk turen til Merkato. Det sies at det er Afrikas største marked, hvem vet?? En ting er ihvertfall sikkert at det var stort, spennende og fullt av mennesker. Et sted du må passe på veska, prute på prisen og kjøpe omtrent hva du måtte ønske deg. Det var bla et hav av skobutikker, men jeg ville ikke prøve sko av redsel for at de skoa jeg tok av ble borte under prøvingen. Var sikkert ikke så ille, men etter å ha blitt frastjålet et par joggesko- tar man sine forholdsregler:):)
Det var en spennende opplevelse og slitne ble vi. Spanderte is på veien hjem- smakte helt vidunderlig i varmen. Utenfor kafeen satt en ung mann uten ben. Vi gikk bort for å gi han noen birr- Mildrid stakk hånda i lomma og av en feiltagelse gav hun ham 100 birr (50 kr). Dere skulle sett det fjeset- han var jo så lykkelig. Kjekt å oppleve.

Hei igjen.
Nå er det en stund siden jeg har skrevet, og grunnen er at jeg hadde lånt ut dataen min til en nevrokirurg fra Norge. Vi får dele på godene. Han har reist og dataen er tilbake, så her er jeg igjen.
Dagene flyr avgårde. I uka blir det ikke så mye annet enn jobb, for når arbeidsdagen er over og middagen spist- så er det mørkt. Da er det ikke så mye annet å finne på enn å gå på kafe, gå en liten tur i gatene rundt sykehuset eller spille kort. Vi hadde et par kvelder med kortspill- Ligretto- og hadde det veldig artig. Alle var helt oppslukt.
I går etter jobb var vi med Misiti- en operasjonssykepleier- på gudstjeneste. Hun er ortodoks kristen, som hun sa, og det var en veldig spesiell opplevelse. De feiret en spesiell høytid- noe som de gjør veldig ofte tror jeg. Alle satt ute på bakken utenfor kirken. Kvinnene har hvite sjal over hodet, og alle har et lys som tennes i løpet av gudstjenesten- stor stemning, men hva presten sa har jeg absolutt ingen ide om. Det var et hav av mennesker. Det ble blitt komisk- for det som holder oss våkne noen netter er nettopp ortdokse gudstjenester.
På operasonstuene går alt sin vante gang. Noen dager er travle og andre dager går det litt tregere. Men... anestesien går raskt, her ventes det ikke på anestesilege dersom han ikke er i nærheten- kun kirurgen må stå klar og han må ha vasket seg steril også før pas legges i søvn. Her er det heller ikke noe snakk om arterietrykk, cvk eller andre spesialiteter.
Vel dere må ha det bra så lenge, nå er det frokost. Klem fra meg

Hei alle sammen.
Etter to uker i Addis tok Einar Eriksen og kona Lillian- Rose oss med til deres hytte ved Lake Lagano. Det er en hytte de leier sør for Addis. Vi reiste fredag ettermiddag og fikk se litt av reisen nedover før det ble mørkt. Det ble også noen stopp- bla for å handle appelsiner og 30 brød:):) Appelsinene er saftige og brødet var nystekt og godt. Turen ned tok 4 timer- og det var verd det. Vi kom ned til en enkel hytte, med mye sjarm. Etter en sen middag, krøyp vi til sengs for å få mest ut av dagen etter. Vi våknet til sol og varme. Et nydlig bad føre frokost- så en lengre svømmetur etter. Hele helgen nøyt vi sola og vannet og ladet batteriene.
I dag var det tilbake til hverdagen og operasjonstuen. De har begynt og slippe litt taket nå- så nå er det mere selvstendig jobbing. Kjører narkoser på deres vis- gass og muskelrelax. Noen blir jo innledet med Ketamin, mens andre får Propofol- Pethidin blir sjelden brukt, selv om de har det. Men... i dag fikk pas Pethidin- første gang jeg opplevde det og det føltes godt. Tenk om jeg kunne hatt en eske Fentanyl på lomma:)
Operasjonsstuene har åpne dører mellom seg- slik at vi kan få med oss hva som skjer på rommet ved siden av- litt uvant kan man si.

Har helt glemt å fortelle at når vi kom hit måtte vi gjennom en helsesjekk. Da ble det tatt røngtenbilde, blodprøve og vi måtte levere urinprøve- urinprøven var graviditetstest. Alle måtte ta- vi syntes det var litt morsomt...

Ha en fin dag

Ethiopias nasjonalblomst:)

Her lager de brostein som skal legges på veien foran det nye gjestehuset

Hei
Nå er andre uken godt i gang her nede i Addis, og det går sakte men sikkert fremover. Solen skinner om dagen, litt vind som gjør at temperaturen ikke blir alt for høy- og om kvelden er det godt med ullgenseren på.
Helgen gikk raskt- her jobber man hele uken fra 8-17, og lørdag fra 8-12, så det som er igjen av helgen er gull verd:) Vi er litt heldigere som kan velge litt om vi skal jobbe lørdag eller ikke, men denne lørdagen var jeg på plass. Mildrid var syk- slik at vi holdt oss i nærheten.
Lørdag er det kun ø-hjelp, men vi hadde et delvis akutt sectio og en appendicitt- høres det kjent ut:)??:)
Etter jobb og lunsj tok to andre norske jenter og jeg oss en tur til fots rundt i området- shoppet litt og nøyt det fine været.
Søndag ble det en rolig formiddag- og etter lunsj dro vi til Hilton og badet. Det er en liten bismak med det- et gedigent hotell med luksus hvor enn du vender blikket- og rett utenfor porten er det blikkskur og fattigdom. Men...må innrømme at det var deilig med et bad og ligge rett ut på solsengen med en god bok. Ble selvfølgelig solbrent-:)

I dag var det en ny dag på jobb. Hittil har jeg gått her som en student med hendene stort sett på ryggen- bortsett fra lørdag for da var det ett par hender for lite:) I nøden spiser......- I dag var jeg derfor veldig spent på om jeg fikk litt mere frie tøyler- og det gjorde jeg forsåvidt. Kanskje ikke så veldig mye før lunsj, men etter og spesielt etter kl 17 da de andre ville hjem:) , men jeg var fornøyd. Det er ikke spesielt kjekt å kjøre anestesier med så lite smertestillende- og vet ikke helt hvordan en kan forandre det. Her er det en anestesilege som virker til å være veldig dyktig, men.... Er det vi som er bortskjemte?

Jeg har ikke fått så veldig mye oversikt over byen ennå- Her blir det mørkt i halv syv-syv tiden, så der er stort sett lørdag og søndag vi har mulighet til å se oss litt rundt. Vi får ta litt om gangen.

En ting er nå helt sikkert: Menneskene her er nydelige- vakre å se på og kjekke å være sammen med. De får seg stadig en god latter når jeg prøver meg på språket. Takk for denne gang. God natt:)

Hei

Ja nå har vi vært her en uke i dag. Har ikke vært så veldig flink til å skrive på bloggen, men vi er 3 stk som deler rom med en nettlinje- og det går ikke akkurat fort på nettet her nede. Tålmodighet-hva er det???

Det er ganske annerledes å kjøre anestesier her enn hjemme. Vi bruker Halotan og Enfluran gass og det er jo greit. Innleder med Ketogan, Atropin og Suxa- etter det er det kun gass og Norcuron( muskelavslappende-for dere som ikke er i helsefaget). Smertestillende er fremmedord.
De er veldig heldige de som får lokalbedøvelse. Vanskelig å si til dem at det er galt- for de er dyktige i det de gjør utifra de midlene de har. Det er også mangel på tepper/lakener slik at pas ligger nesten nakne og blir så kalde at de skjelver- men nok en gang de gjør så godt de kan.
Jeg føler jeg er blitt tatt veldig godt imot- og de ler godt når de prøver å lære meg Amarish:)

Nå har vi vært på en kort jogge/gå tur- hardt i høyden (vel jeg synes det er hardt hjemme også- så nå er jeg pumpa:):)), men det blir heldigvis tidlig mørkt slik at turene må bli korte.

Takk for denne gang- kos dere det gjør jeg:)

Dette er hovedveien utenfor sykehuset MCM. Her kjører de i utgangspunktet på høyre side, men alt er relativt:) De blå og hvite ladaene er drosjer, og det finnes også blå og hvite minibusser( som koster litt over 1kr å kjøre). På minibussene henger en ut av vinduet og roper hvor de går- et litt annet system her en hjemme.

Hei alle sammen.
Etter 14 flotte dager hjemme i Tønsberg med nydelig høst og høstens farger- og en kjekk tid med familie og venner- satte jeg meg på flyet og dro sørover. Vi reiste den 8 okt- grytidlig- og hadde en veldig grei reise ned hit til Addis. Nervene var i helspenn- hva hadde jeg begitt meg ut på nå?
Einar Eriksen tok imot oss på flyplassen og kjørte oss hit til gjestehuset. Her var det fullt, så vi fikk dele rom med hver vår koreanske jente- som snakker lite engelsk- men det går greit- :)
Fredag startet dagen tidlig med frokost kl 07- og ved frokostbordet møtte jeg Morten Lund Johansen (nev.kir på HUS) og en del norske med.studenter. Kjekt. Etter frokost viste Olaug Irene( int.spl.fra Stavanger)oss rundt på huset-neida det er ikke bare norske her, men det er absolutt noen... Sykehuset er ikke stort, men har en del avd. Her er også fødeavdeling- spennende. Her er mye bra, men det er nok også en del å gripe fatt i:) Etter vår runde på huset, var det på tide med drikke. Vi prøver å drikke mye, pga høyde og varme- vil ikke bli syke.
Einar mente vi skulle ha en fridag den første dagen- dermed tok vi beina fatt- vi ville utforske litt på egenhånd. Men...vi kom ikke langt før Einar plukket oss opp og tok oss med på en kjøretur. Interesant trafikkbilde- og her vil de at jeg skal kjøre?? Vi får nå se på det:) Vi besøkte Yekatit, men vi så ikke så mye av sykehuset denne gangen, men det har en utrolig flott hage (mamma har du vært her??).
Etterpå tok han oss med til sin lokale snekker- han ville lage noen skap til opr.stuen. Dermed ble snekkeren med tilbake til MCM for å ta mål. Morsomt:) Og der satt de foran i bilen og skavlet i vei, men ikke skjønte vi noe. Her må det læres språk- ihvertfall ett og annet ord.
Etter vår lille kjøretur- fikk vi tatt oss en tur til fots. Det myldrer av folk og langs gatene er det små sjapper med det meste du kan få bruk for- fra tyggis til ballkjole:):)
Maten vi får servert er koreansk med noen etiopiske retter ved siden. Maten er farlig god. Fredagskvelden skulle vi avslutte med kaffekos hos Olaug Irene. Kaffen smakte godt, men det varte ikke lenge før hun ble innkalt på sykehuset til en intox pas- og vi ble med. Dermed fikk vi vår første pas. Anestesilegen kom ikke før nærmere en time etter oss- så der stod vi og måtte bare gjøre det beste ut av det. Pas hadde tatt plantevernmiddel og det eneste antidot for det er vist Atropin i store doser ( 500 mg)- vi fikk samlet inn 400mg. Det ble en lang og innholdsrik dag, og min første intubasjon i Addis.
I dag var vi med på vår første opr- spennende, annerledes samtidig som det er mye likt. Siden det er lørdag jobber de kun fra 8-12, så ettermiddagen har vi brukt til vandring gatelangs og shopping ( handlet for hele 20 kr, og har fått mye).
Jeg har virkelig kommet meg ned til Afrika- her er mye fattigdom, mye trist å se, men veldig mange fjes med smil og et nydelig folk. Ble helt forelsket i en liten gutt-kanskje 3 år- som tok handa mi på gata og leide meg et stykke før han egentlig ville bli løftet opp.
Ha en fin dag alle sammen- det har jeg. Stor klem fra meg

Siste dag på sop for i år. God høst.